Bjørgo & Reistad: Huskelappen
- Askerladden kulturverksted, 2015
- 13 spor, 45 minutter
- Produsenter: Ingunn Bjørgo og Jørund Fluge Samuelsen
Trekkspilleren Ingunn Bjørgo og gitaristen Åsmund Reistad har begge lang fartstid i norsk musikkliv. På Huskelappen gir de oss en håndfull låter skrevet av Bjørgo og arrangert av Reistad. Musikalsk plasserer de seg ganske midt i hovedstrømmen av lettlikt, studioinnspilt musikk på folkelig grunn. Her er norsk og svensk tradisjonsmusikk fundamentet, gjerne i retning gammaldans, samt en del fra visetradisjon og rikelig med lett keltiskklingende toner.
Det starter friskt med «Kjør!», en enkel, frisk melodi med et godt oppbygd, enkelt arrangement. Det er Ingunn Bjørgos søtt klingende torader som er i sentrum hele veien, her som på plata som helhet. Gitaren er for det aller meste et akkompagnementsinstrument for trekkspillet.
Veldig flott er det melankolske og dype tittelkuttet, der Ingunn Bjørgo klarer seg uten en eneste gitar. Den gitarbaserte og oppfinnsomme «Venners vals» er et annet høydepunkt. Og ikke minst er avslutningssporet «Med Ludvig i sekken» et særlig godt eksempel på hvordan et gjennomtenkt og velspilt arrangement kan få en liten melodi til å vokse seg stor.
«Loops og effekter» er også oppgitt blant «instrumentene» på plata. Det dreier seg stort sett om smakfull og lite iørefallende bruk. Bare på låten «Null-null-en» låter effektbruken overlesset og fremmed for sjangeren, med utstrakt bruk av filtre og wahwah-pedal. Dette er platas mest utradisjonelle arrangement, som likevel ikke klarer å redde en ganske kjedelig komposisjon.
Langt heldigere bruk av elektroniske hjelpemidler får vi på «Gudbrand i Lia». Lag på lag av gitarer i sløyfe, frembrakt med bruk av Boss Loop Station, skaper her spennende teksturer. Det er et godt stykke unna tradisjonell gammaldans, men likevel svært ørevennlig.
Det aller meste er uhyre velspilt, delikat og velklingende på denne utgivelsen. Det lukter dyktighet i alle ledd, bortsett fra det siste og dessverre helt avgjørende leddet når det kommer til studioutgivelser: Miksen.
Det meste av lyden på Huskelappen er badet i rikelige doser standardisert studioromklang. Det er gjort i en slik grad at det drukner veldig mye av livet i klangen, glatter over dynamiske detaljer og motvirker følelsen av at det er samspill vi hører på. Det låter som om musikerne sitter i hvert sitt isolerte rom og spiller rett inn i hver sin romklangenhet. Romklangsmisbruk er en altfor vanlig praksis på norske plateinnspillinger, en billig og rask måte å kjøpe seg stor og «dyr» lyd på – med det motsatte resultat som kjedelig følge.
Dette er en skjønnhetsplett musikerne ikke skal lastes for. Men det gjør etter min mening Huskelappen til en kjedeligere plate enn den burde ha blitt. Måtte duoen Bjørgo/Reistad få andre til å ta seg av miksen neste gang.
Les også:
Gule lappar frå drabantbygda – Folkemusikks intervju med Bjørgo og Reistad etter slippkonserten deres i Asker i mai.