Diverse utøvere: Dåmen etter Vingsand
- Slåtter komponert av spellmannen Jakob Aksel Vingsand (1901–1968)
- Egenutgitt, 2015 (i salg gjennom Knut Olav og Torill Aasegg)
- 2 CD-er, 54 spor, 150 minutt
- Produsent: Morten Lyen, NRK Tyholt
Jakob Vingsand var i sin tid ansett som en av de fremste spelmennene i Trøndelag. Likevel er det mange innenfor folkemusikkmiljøet som i dag knapt kjenner navnet hans. Vingsand ble født i kystkommunen Osen helt nord i Sør-Trøndelag i 1901. Han ble tidlig ansett som et lovende spelmannsemne, og allerede som åtteåring spilte han til dans i bryllup. Etter lærerutdanning og noen års praksis i Hemne, bosatte familien seg på Leinstrand, men flyttet etter hvert til Heimdal. Her startet han i 1963 Heimdal Spelemannslag, et lag han ledet fram til han døde i 1968.
Jakob Vingsand spilte først og fremst vanlig fele, og han la særlig vekt på å videreføre den rike slåttetradisjonen etter storspelmannen Klas Bøle fra Fosen. Vingsand lærte seg senere også å traktere hardingfele, spesielt inspirert av felespillet på Vestlandet. Gjennom sine mange besøk hos spelmenn rundt omkring i landet ble han kjent med ulike slåttetradisjoner. På bakgrunn av disse ulike impulsene skapte han sin egen stil og komponerte mer enn 120 slåtter som umiskjennelig bærer hans musikalske signatur. Det er disse komposisjonene som er utgangspunkt for denne dobbelt-CD-en, som inneholder totalt 54 av Vingsands slåttekomposisjoner.
Prosjektet Dåmen etter Vingsand er et samarbeid mellom Vingsands etterkommere og Torill og Knut Olav Aasegg, hvor de to sistnevnte har stått for utvalget av slåtter. De har blant annet hentet fram en del Vingsand-slåtter som allerede er innspilt og utgitt av grupper som De Nordiske Spillemænd, Ulens kvintett, Heimdal spelemannslag, Mukampen spelemannslag og Rusten & Aasegg. I tillegg får vi høre Jakob Vingsand selv spille fem slåtter solo i originalopptak, og hans datter Liv Reidun Vingsand Ladegård framfører to slåtter på piano. Men hoveddelen av platen består av nyinnspillinger med ulike samspillgrupper, hvor Torill og Knut Olav Aasegg er sentrale. Torill spiller også ni av Jakob Vingsands komposisjoner solo.
Det er ingen tvil om at Jakob Vingsand var en dyktig slåttekomponist. Men ikke alt han laget holder den samme kvaliteten. Hvis vi ser bort fra Heimdal Spelemannslag og Torill og Knut Olav Aasegg, er det få utøvere som i dag har disse slåttene på repertoaret. Mange av hans komposisjoner er gammeldansmelodier, og disse utgjør også majoriteten av repertoaret på denne utgivelsen. Men vi får også høre eksempler på vossarull, halling og bruremarsj, samt flere polser. Felles for mange av Vingsands komposisjoner er at de er teknisk relativt krevende, noe som sikkert er en medvirkende årsak til at mange av disse slåttene sjelden framføres i dag. Ett eksempel på dette er reinlenderen «Dobbeltgrep’en», som er tatt med på platen i et opptak med Jakob Vingsand selv.
I slåtteutvalget savner jeg Sigbjørn Bernhoft Osas innspilling av valsen «Gjensynsglede», som ble til etter at Osa i 1966 besøkte Vingsand på Heimdal og lånte ham hardingfela si. Vingsand hadde også spilt på denne fela tidligere, og kalte derfor valsen «Gjensynsglede med Osafela», en tittel som senere er blitt forkortet til «Gjensynsglede». Jeg skulle også ha ønsket meg mer enn den ene slåtten med Heimdal spelemannslag, siden dette laget har gjort så mye for å videreføre slåttetradisjonen etter Vingsand. Dessuten hadde det vært fint å kunne høre flere av de gamle opptakene hvor Vingsand selv spiller. I den sammenheng undres jeg litt over den ene vossarullen på hardingfele som er tatt med, siden Vingsand her ikke treffer helt med grepene.
De musikalske prestasjonene på denne produksjonen er ellers stort sett veldig bra, selv om samspillet enkelte ganger klinger en tanke urent. Jeg synes for øvrig at Torill Aasegg spiller veldig fint når hun framfører ni av Vingsand-slåttene alene på fele. Hun er definitivt den felespilleren i dag som i størst grad sørger for å videreføre dette repertoaret, noe hun gjør på en utmerket måte.
Målet med «Dåmen etter Vingsand» er at vi skal bli bedre kjent med en spelmann og slåttekomponist, som av ulike årsaker har blitt mer og mer glemt. Det er ingen tvil om at denne hensikten er oppnådd. Men jeg tror resultatet hadde blitt enda bedre, og kvaliteten høyere, om man hadde skåret litt ned på antallet komposisjoner som er tatt med og gjort et litt annet utvalg. Ikke alle komposisjonene holder den samme kvaliteten, og enkelte framføringer virker noe overflødige. Når det er sagt er dette likevel blitt en trivelig plate med mye god musikk.