Gjermund Haugen (1914–1976) var i sin glansperiode et veritabelt stilikon og noe av det ypperste hardingfele-Norge hadde å by på. Han var konsertspelemann av rang og er angivelig Norges mestvinnende hardingfelespelemann til dags dato. Med bl.a. Statens kunstnerlønn i ryggen var han også en av de første i nyere tid som levde utelukkende av hardingfela.
Lista over Gjermund Haugen sine kommersielle utgivelser er ikke lang. Han ga ut noen 78-plater, etter sigende 2–3 stykker, og en EP. Foruten en del privatopptak, finnes det 70 opptak i NRK. I 1985 kom Buen Kulturverkstad med en kassett med 18 innspillinger, hovedsakelig henta fra NRK- materialet. Denne er nå tilgjengelig på nett, bl.a. på Spotify. Heldigvis er verken innspillingene eller slåtteutvalget på 1985-plata og den nye fra Talik, så de to utgivelsene kompletterer hverandre.
For min egen del må jeg innrømme at sjøl om Gjermund Haugen på ingen måte er ukjent, har han ikke toppa spillelistene. Jeg har ikke hørt så grundig på innspillingene hans tidligere, og ikke i det omfanget en hel CD gir anledning til. Nettopp derfor har det vært spennende å lytte seg gjennom denne utgivelsen, med nye, friske og uhilda ører, så å si. Og jeg kan bare forkynne, først som sist, at jeg skjønner hvorfor Gjermund Haugen fikk ord på seg som en uvanlig god spelemann. Lyttinga blir også ei reise 66–39 år tilbake i tid, da opptaka på plata er gjort, og avdekker mange interessante forskjeller sammenlikna med dagens hardingfelespelemenn.
Gjermund Haugen: Drøymaren
- Ta:lik, 2014
- 20 spor, 61 minutt
- Produsent: Gunn Sølvi Gausemel
- Musikalsk utvalg: Johannes Sundsvalen
Både repertoaret og stilen på plata framstår som klassisk Telemark. Kanskje skyldes det ikke minst Gjermund Haugen og måten han var med å definere telespelet på. Her er både eldre og velkjente storslåtter som «Markensmåndagen», «Tinnemannen» og signaturslåtten hans «Urjen». Haugerud-komposisjonene «Jørannatten» og «Tårån i Troppin» er også med, tett fulgt av en av Gjermund Haugen sine publikumsfavoritter på samme felestille, nemlig L. M. Lindemanns «Kirken den er et gammelt hus». Haugens egne komposisjonene fører tankene til Gudbrandsdalen, og navn som Hans W. Brimi og, for den saks skyld, vossingen Lars Skjervheim, dukker raskt opp: Her er både huldrereferanser og forkjærlighet for moll. Interessant er det også å merke seg at de to komposisjonene hardingfeleikonet bidrar med, er en vals – den stadige populære «Tjønneblomen» – og en reinlender – «Huldremøyane dansar».
Foredraget til Gjermund Haugen er presist og vel gjennomtenkt. Det er romantisk så det holder, men det er ikke noe føleri å spore, snarere dyp og ektefølt innlevelse. Jeg har for eksempel aldri hørt en så inderlig og sår framføring av «Rosa». Og det kryr av elegante små detaljer som er sjeldne å høre i dag: Hør hvordan han triller med lillefingeren på kvinten i «Jørannatten» eller måten han plasserer trillene på, for eksempel i «Fossegrimen». Og med Folkemusikkhalvtimen-landsfader Rolf Myklebust sin stemme i bakhodet, der den messende slår fast at «på hardingfele spelar ein alltid på to strenger i gongen», er det påfallende hvordan enstrengsspill her blir brukt som et bevisst virkemiddel. «Jørannatten» er igjen et godt eksempel. Og dynamikk, som spelemannen og folkemusikksamleren Arne Bjørndal erklærte som fremmed for hardingfelemusikken, bruker Gjermund Haugen forsiktig, men med stort hell.
Som ved Talik sine tidligere «lekkasjer» fra NRK-arkivet, står det et velkvalifisert lag også bak denne utgivelsen: Even Tråen og Bjørn Laupsa-Borge har fylt tekstheftet med 18 sider informativ norsk tekst, mens Johannes Sundsvalen har stått for musikkutvalget. Kort sagt, det er mye å glede seg over ved denne utgivelsen, på flere plan, enten en har hørt det før eller det er nytt for lytteren. Vil en ha lyrisk og sjelfullt hardingfelespill, er dette plata!