Gudbrandsdalen: slåttar frå Lom
- Ta:lik, 2015
- 43 spor, 68 minutter
- Musikk av Sigurd Eggen, Erling Kjøk, Johannes Langøygard og Ola Moløkken. Utvalg ved Rolv Brimi, Ola Grøsland og Rasmus Stauri
- Produsent: Gunn Gausemel, NRK
«Well, it’s an Aston Martin Vantage with a v12 engine. So what do you think it’s gonna be like? It’s fantastic! It’s wonderful, wonderful, wonderful. What it makes me feel though, is sad.»
Slik åpner Jeremy Clarkson når han prøvekjører nevnte bil i en episode av BBCs bilhonnørprogram Top Gear. For en engelsk bilnerd som Clarkson er dette så bra som det kan bli. Likevel er innslaget preget av sentimentalitet. Fenomenet bensindrevet muskelbil har dårlige fremtidsutsikter, og melankolien – forsterket av Brian Enos «An Ending» i bakgrunnen – gjør oss triste på muskelbilens vegne. Den kan ikke klare seg i fremtiden når el-bilene har tatt over og bensinbiler går samme skjebne i møte som for eksempel MiniDisc-spilleren gjorde da iPoden kom på markedet. Clarkson formidler melankoli over noe som betyr ekstra mye for han, og det gjør inntrykk på seerne.
Jeg sitter med litt av den samme ambivalente følelsen når jeg lytter gjennom Gudbrandsdalen: slåttar frå Lom. Dette er den andre utgivelsen i serien Gudbrandsdalen, der plateselskapet Ta:lik og initiativtakerne Rolv Brimi, Ola Grøsland og Rasmus Stauri har børstet støvet av arkivopptak etter fire av de mest sentrale tradisjonsmusikkildene fra Lom. De utvalgte er Ola Moløkken, Sigurd Eggen, Johannes Langøygard og Erling Kjøk. I tillegg må det nevnes at også Hans W. Brimi er innom på siste spor, i samspill med Erling Kjøk.
Brimi, Grøsland og Stauri har gjort en solid jobb i utvelgelsen av slåtter. Plata byr på en interessant progresjon, med spellmennene plassert kronologisk etter fødselsår. Opptakene strekker seg fra 1948 til 1980.
Det er påfallende å høre hvordan tretakten forandrer karakter i springleikkuttene. Moløkken og Eggen står for det lette og gyngende, mens Langøygard og spesielt Kjøk på ulike vis er inne på mer asymmetriske uttrykk. Som friske pust blant feleslåttene, dukker det opp bunnsolide vokalinnslag i form av visestubber, fremført av Langøygard og Kjøk.
Plata er en ren nytelse fra start til slutt. Den er en av de mest interessante dokumentasjonsplatene jeg har hørt, og jeg storkoser meg i den tette kaotiske skogen av mikrorytmisk snadder og blåtoner. De ulike utrykkene, og variasjonen i utrykk som spellmennene fremfører hver for seg, er en sann fryd å oppleve.
Samtidig går det opp for meg at jeg sitter i en tidsmaskin. Jeg blir minnet på at de spilletekniske virkemidlene som for relativt kort tid siden ble praktisert som immateriell kulturarv, nå må ses på som materiell kulturarv. De kan kun oppleves i arkiver eller gjennom utgivelser som dette. Dette er rett og slett musikk som tapte kampen mot den generelle tvangstrøyen av matematisk konstruert estetikk, der standardisering, kategorisering og orden er å foretrekke framfor variasjon og naturlig kaos.
Blant nåtidens eksponenter for lomstradisjonen, er det svært få, om noen i det hele tatt, som tar i bruk de karakteristiske høye ledetonene og glissandoene vi hører særlig hos Eggen, men også hos Moløkken. Flere av læreguttene til Per Spelmann hadde disse trekkene på repertoaret, og det er svært sannsynlig at de kan spores tilbake til han.
Hør også på Langøygards bølgende og rubato rytmisering i kombinasjon med smakfull tonalitet, og på Erling Kjøks herlige bruk av borduntoner, piskende bueføring og skjeve intervaller. Også dette er trekk som er sterkt fraværende i dagens felespill.
Det er vanskelig å forstå hvorfor dette ikke er interessant for spellmenn som er under utdanning. Er det fraværet av fordypningsfag og arkivbruk som er årsaken til at musikkstudenter ikke tar disse tradisjonsutrykkene på alvor? Eller er grunnen rett og slett at slike musikalske virkemidler er fordervet og har gått ut på dato?
For en arkivnerd som undertegnede er det i alle fall uforståelig at ingen går i dybden og tilegner seg triksene til gamlekara. I en tid der det er svært vanskelig å skille seg ut som felespiller, og de fleste ender opp med et slags nordisk estetisk ideal, ligger alt til rette for at flere tar en tur i kildebanken (les: folkemusikkarkivene).
Kjære moderne spellmann, få dette under huden og server verden herlig kaos igjen!