Kristoffer Kleiveland: Fotefar – I fotefara etter spelemannen Nils Brakvatne
- Kvarts, 2015
- 10 spor, 25 minutter
- Produsent: Ingunn Stræte Lie
Denne plata begynte som et valgfritt emne ved Ole Bull Akademiet på Voss, der toraderspilleren Kristoffer Kleiveland nettopp har fullført tredje og siste året. Den tar for seg notematerialet etter hardingfelespelemannen Nils Brakvatne (1870–1949) fra Osterøy. Brakvatne er en av de rikeste slåttekildene på Vestlandet, bare overgått av Ola Mosafinn og Anders Kjerland i antall nedtegna slåtter. De fleste av nedtegningene av Brakvatne-slåttene er gjort av Arne Bjørndal. Mindre kjent er det nok at Nils Brakvatne også skreiv ned ei rekke av slåttene sine sjøl. (Notekunnskap blant spelemenn er for øvrig et fortidd fenomen: Nils Brakvatne er her i godt selskap med hederskronte spelemenn som Ola Mosafinn, Knut J. Heddi og Torkjell Haugerud, for å nevne noen få.)
En viktig del av Kleivelands arbeid har vært prosessen med å gjøre hardingfelenotene om til toradermusikk. Det er en måte å fornye og utvide toraderrepertoaret på som Kleiveland er ikke aleine om: Å overføre eldre feleslåtter til durspill ser snarere ut til å ha blitt noe av et varemerke for mye moderne, norsk durspillmusikk. Her er det gjennomtenkte arrangement, der toraderen sine muligheter tøyes til det ytterste. Det er den nærmest svevefrie, italienske durspillklangen som gjelder – milevis unna de tremolostemte instrumentene som dominerte da toraderen fikk sinn renessanse fra midten av 1970-tallet.
Rull og springar dominerer repertoaret på plata. Særlig rulleslåttene serveres i ei lyrisk innpakning, med lavt tempo og utstrakt bruk av dynamikk. Akkordvalget er kresent og bassen og akkordene får gjerne lov til å ligge, slik at toraderen høres mer ut som et lite orgel. Men denne teknisk krevende tilnærmingsmåten går dessverre på bekostning av tempo og dansetakt, og det «lyriske» i rulleslåttene trekkes vel langt. Estetisk sett blir dette balansegang på slakk line, som kan ende opp i det føleriske og manierte. Springarslåttene får litt friskere behandling – med en overhengende fare for at det låter snublende nær masurka, som i «Storemylnaren».
Noen av slåttene framfører Kleiveland solo. Men på de fleste spora får han god og stødig hjelp av Steinar Strand Hansen på gitar, Maria Skjeldrum Toppe på hardingfele og Andreas Kollvangsnes på torader – i forskjellige konstellasjoner. Det er spennende ting på gang i dette samspillet, som jeg gjerne skulle hørt mer av. Men dessverre har plata bare 25 minutters spilletid. Det er nok mindre enn de fleste vil forvente og for lite til å forsvare full CD-pris.
Det er ikke få ledd denne musikken har gått igjennom, fra den fant veien inn i øret til Nils Brakvatne til den nå gjenoppstår på Kristoffer Kleiveland sitt durspill. Mulighetene for endringer av utgangspunktet er med andre ord mange. I tillegg kommer overføringsprosessen fra hardingfele til torader: Den gjør det ikke bare umulig å bevare en masse tonale nyanser feleutgava har, den innebærer som regel også at en legger til et harmonisk element som ikke er til stede på fele.
Under lytteprosessen synes jeg derfor det var vanskelig å ikke filosofere over hvor mye av Nils Brakvatne som er igjen i toradertolkningene. Ville han kjent igjen musikken sin? Kanskje melodiene, beingrindene, er de samme. Men så lenge mange av slåttene er velkjente travere i mange bygdelag, og de fleste stilistiske særegenhetene i feleversjonene er luka ut, hva er det da som gjør dem til Osterøyslåtter, slik det gjøres et poeng av i omslagsteksten? Jeg skal ikke gi meg i kast med et svar her, men det er et betimelig spørsmål: Finnes egentlig den sammenhengen mellom musikk og geografi som svært mange i folkemusikkmiljøet synes å ta for gitt?
Osterøymusikk eller ei – musikalske merkelapper har heldigvis ikke noe med det musikalske resultatet å gjøre. Kristoffer Kleiveland viser tydelig at han hører i hjemme i elitedivisjonen av toraderspillere. Jeg er sikker på at han vil treffe mange med denne musikken, ikke minst på hjemmebane. Og hvis den lokale tilknytninga gir en ekstra dimensjon til opplevelsen for noen, er vel ingenting bedre.
Les også:
Johanne Flottorp: I heimlege fotefar
Då Kristoffer Kleiveland kunne fylle eit valfritt emne på Ole Bull Akademiet med det han ville, tenkte han at det var ein god moglegheit til å bli kjend med spelemenn frå heimstaden Osterøy. Nils Brakvatne var spelemannen han til slutt bestemte seg for å konsentrere seg om.