Østfold er ikke kjent som den rikeste landsdelen når det kommer til tradisjonsmusikk. All ære derfor til KulokkCall, som har blåst støvet av 18 låter av ulik alder og ulikt slag fra fylket.

Prosjektet består av sanger Sunniva Berg, bassist Terje Støldal, tangentmann André Kristoffersen og perkusjonist Eivind Kløverød. Men dette er langt ifra noen intim kvartettinnspilling, derimot en moderne studioproduksjon med rikelige elementer fra rock, jazz og ambient, samt et ikke altfor påtrengende islett av afrikanskklingende rytmer og lyder. Her er rikelig med studiopålegg, klangeksperimenter, lekre produksjonsdetaljer, flotte rytmiske krumspring og velskrudd elektronikk, side om side med a capella-partier.

Som regel fungerer det veldig fint. Som i åpningssporet «Nu har jeg dansa så lenge»: Først naken sang, deretter et åpent landskap av velspilt ambient rock, så igjen tett på Sunniva Berg aleine. En flott måte å presentere en tradisjonell vise på, der gammalt og nytt komplimenterer hverandre istedenfor å sauses sammen.

Det er mye flott spill og atskillige kløktige arrangementer her, lytt for eksempel til «Møllerdattera», sånn kan ei halvglemt vise gis luft og liv og groove. Dette er veldig langt unna støvete arkivisme.

KulokkCall: Kvinnfolk
  • Ta:lik, 2015
  • 18 spor, 65 minutter
  • Produsent: KulokkCall
  • Lyd: Georg Storhaug

Men hva slags plate er Kvinnfolk? Er det et dokumentasjonsprosjekt? Er det ei rockeplate på folkelig grunn? Oppdatert folkemusikk? En fellesnevner for utvalget framgår av tittelen, men det er ikke gjort så mye ut av en eventuell konsepttankegang. Det er noe litt identitetsforvirra over det ferdige produktet. Som verk hadde dette vært mye bedre med en del stoff skrelt bort, det er godt over en times materiale her, som redigert ned til 45 minutter kunne endt som en fantastisk sterk utgivelse. Som det er nå, blir det litt for mange hvileskjær, litt for mye ikke helt helhjerta.

En innvending om innpakning: På omslaget står det kort at «Kvinnfolk» er en del av et musikkprosjekt i regi av Østfold musikkråd, og at noter, tekster og dokumentasjon finnes i et hefte som må kjøpes separat. Dette virker urimelig gnient, ei plate som dette er rett og slett ikke et fullverdig produkt uten tekster og kildeopplysning.

Sunniva Berg har en klangfull og bærende mezzosopran med god kontroll over dynamikk og frasering, her høres skolering og erfaring. Men akkurat hva gjelder folkesang går det an å bli for «flink». Av og til låter hun litt som en sanger som synger et stoff hun ikke er helt på innsida av, men nærmer seg fra en annen tradisjon. Dette er ingen tung innvending, men det er merkbart på de låtene som er mest tradisjonelle i stil og framføring. De har ikke den samme troverdigheten, og slett ikke den samme energien og uttrykkskraften som det beste her.

Best er nemlig gruppa KulokkCall når de beveger seg bort fra det tradisjonelle, og fullt ut blir et band. Avsluttende «Halden» er et godt eksempel på dette, en langstrukken, blodig ballade om jomfru Halden som blir skjendet og tar hevn, en allegorisk framstilling av slaget der Karl 12. ble drept, sunget på svorsk-dansk. Monotonien i de mange gjentatte versene gjøres suggererende gjennom dynamikk og veksling mellom nært og vart og stort og episk. Dette er en oppskrift som brukes mye, et annet flott eksempel er gåsehudframbringende «Ole og Marie».

Overdosering til tross, dette er ei flott plate fra et drivende dyktig band.