Laura Ellestad er opprinnelig kanadier, med familierøtter i Valdres. For sju år siden flyttet hun til Valdres-gården Midtre Berge. I en periode var hun avløser på gården, men det ble raskt mer felespell enn gårdsarbeid. Etter fire år på Ole Bull-akademiet, pluss påfølgende master fra Norges Musikkhøgskole, er hun nå aktuell med sin første soloplate.
Plata inneholder slåtter etter utflyttede spellemenn fra Valdres. Arne Steinsrud (1799-1878), Bendik i Nø’n (1827-1882), Knut Sjåheim (1849-1908), Trond Eltun (1823-1896) og Oscar Hamrey (1884-1943) reiste over Atlanteren til Amerika på midten av 1800-tallet. De tok med seg musikken og praktiserte den i sitt nye miljø. Ellestad har studert slåttematerialet etter spellemennene, og via transkripsjoner og lydopptak har hun tilegnet seg og gjenskapt repertoaret deres.
De utvalgte slåttene på plata viser et helhetlig bilde av kjernerepertoaret i Valdres. Halvparten av låtene er typisk nok springarer, men også lydarslåtter og hallinger er representert. I tillegg har hun tatt med eksempler på fyrespel og bonde. Slåttene og slåtteformene som presenteres her er ikke de man hører oftest på festivaler og kappleiker. For undertegnede er mange av slåttene nye og interessante bekjentskap. Platas spilletid på 48 minutter er i overkant langt, det kunne med fordel vært skrelt bort et par—tre låter.
Storparten av slåttene er sparsomt utbygd, og Ellestads økonomiske bruk av ornamentikk formidler og forsterker et klart og ærlig musikalsk budskap. Assosiasjoner til musikken på andre siden av Valdresflya melder seg raskt. Flere av slåttene representerer uttrykk og former som er typiske for flatfeletradisjonen i Nord-Gudbrandsdalen, og eksempelvis femte spor, «Halling», er temmelig likt en velkjent halling etter Fant-Karl.
Laura Ellestad: Valdresspel i Amerika
- Talik/Musikkoperatørene, 2014
- 21 spor, 48 minutter
- Produksjon: Laura Ellestad og Mark Ellestad
- Nominert til Spellemannpris 2014 i klassa folkemusikk/tradisjonsmusikk
Spillestilen til Ellestad er naturlig nok preget av læremesterne, og særlig påvirkning fra Håkon Høgemo og Tore Bolstad kan høres. Det helhetlige uttrykket til Ellestad vitner om struktur og plan. Ingen tilfeldigheter preger utformingen av slåttene, de er stort sett likt fremført hver runde og improvisasjon og variasjon er kun representert på mikronivå. Når man begynner å se trær i stedet for skog, åpenbarer det seg imidlertid en delikat og smakfull bruk av ornamenter. Spesielt dobbeltforslagene er verdt å merke seg. De blir fremført energifullt og kontant, men mikrorytmisk ørlite på etterskudd. Timingen på andreslaget i springarene gir en seig groove som appellerer stort.
Ellestad former slåttene på en fin måte. Hun har et godt utbygd arsenal av tekniske virkemidler, som hun smakfullt plukker fra. Det kan nevnes at hun krydrer lydarslåttene med både glissando og vibrato. Hallingene formidles litt for statisk og hakkete, en mer organisk utforming hadde vært å foretrekke. Dette gjelder særlig overgangene mellom de ulike delene.
Sammenliknet med kildene, er nok uttrykket Ellestad representerer typisk moderne. Bortsett fra noen få steder er mikrotonale virkemidler fraværende. Skjeve intervaller har ikke blitt prioritert. Mikrorytmiske virkemidler er også sparsomt brukt. Ellestad har likevel utviklet en meget god verktøykasse, og håndverket er imponerende. Det kan høres at fokuset blir rettet analytisk mot et avgrenset rytmisk ideal, spesielt på springarene. Gjennom å fordype seg ytterligere i mikrorytmiske fenomener og eldre intonasjon, kunne Ellestad fått dette repertoaret mer under huden og gjort det enda mer interessant. Et friere og mer spontant utrykk savnes.
Produksjonen er gjennomarbeidet, og det følger med et relativt stort hefte som informerer om de ulike kildene. Lyden er stort sett bra, men det kunne med fordel vært brukt mindre klang. Et annet lydteknisk spørsmål er plassering av mikrofoner. Det kan lett høres at Ellestad beveger på seg når hun spiller. Dette problemet aktualiseres ved at lyden forflyttes fram og tilbake mellom venstre og høyre kanal. Ornamentikken på kvinten blir noe uklar. Dette kan skyldes begrensninger i instrumentet, men det er mer trolig at diskanten ikke har blitt plukket opp tilstrekkelig av mikrofonene, eller at den har falt litt bort under miksing. Bortsett fra nevnte innvendinger er produksjonen solid og tilfredsstillende.
Alt i alt er dette en annerledes og veldig god plate med solo hardingfele. Repertoaret er i stor grad lite kjent, og spillestilen skiller seg ut fra det man vil kalle mainstream Valdres-tradisjon. Vi er privilegerte som får ta del i Laura Ellestads musikalske verden. Hun er definitivt en musiker det skal bli spennende å følge videre.