For drøyt to år siden kom Linda Gytris solodebut Umbra, som høsta de aller beste kritikker, også her i bladet. Med Audire trer hun ut av ensomheten, sammen med den finske pianisten Timo Alakotila og bassist Anders Bitustøyl. Trioformatet føyer dimensjoner til Gytris enkle, umiddelbare melodier, men det er likevel hennes trekkspill som suverent bærer musikken, piano og bass lar seg lydig lede.
Som med Umbra er det naturlig og levende musikk vi får, her finnes ingenting av umotiverte pålegg, kunstige romklangsbad eller andre studiotriks. Tidløst, saftig og naturlig låter det, som var musikerne på besøk i stua. All ære til Tom Karlsrud som har gjort en glimrende jobb med lyden.
«Svarvesol» ønsker oss velkommen, et morgenfriskt smil i solgul D-dur. Spillet er typisk for trioen og plata, trekkspillet er ubestridt sjef, men lydhøre musikere følger den dynamiske og tempomessige fleksibiliteten som kjennetegner Linda Gytris spill, og som gjør henne mer spennende enn de fleste trekkspillere. Hun foredrar så mye mer, hun får rett og slett mye mer musikk ut av instrumentet sitt. Lytt til bruremarsjen «Vetle», en enkel liten melodi vokser og gror for hver gang den blir spilt, med subtile variasjoner i frasering og ornamentikk, og underveis får den sagt så mye bare hjertet forstår. Denne emosjonelle kvaliteten, som gjorde debuten så sterk og så personlig, er for det meste intakt også i samspill.
Linda Gytri Trio: Audire
- Lærdal musikkproduksjon, 2015
- 14 spor, 46 minutt
- Produsent: Irene Tillung
- Lyd: Tom Karlsrud
Det er mulig å innvende at enkelte av arrangementene prøver litt i hardeste laget. Ikke helt sjelden overspiller pianisten i diskantregisteret, noen ganger anes litt ulike viljer, litt for intrikat spill hemmer her og der musikken istedenfor å berike den. Som i «Ser du på månen?», en ellers sølvskimrende vakker nattestemning klimpres halvt i hjel av for mange og for løse høyrehåndspianotoner, det er liksom om å gjøre å tette igjen hvert pustehull. Det samme kan sies om bånsullen Birk. Der bass og trekkspill økonomiserer vakkert med virkemidlene, er pianoet konstant for mye høyt og lavt og rundt omkring. Synd. Som motgift kan pianoløse «Tarland» inntas, en skjønn, langstrakt sak med islett av jazz, som om Jan Johansson hadde vært trekkspiller.
Dette er skjønnhetspletter på en plate som ikke levner noen tvil om Linda Gytris store evner som komponist og musiker. Hun eier en sjelden evne til å uttrykke seg sjøl i hver takt hun skriver og i hver frase hun spiller. Vi kjenner henne uten å ha møtt henne. Det er det som kjennetegner en kunstner.
Som på debuten, er spennvidden i uttrykket slående. Lytt til ytterpunktene «Eurax Polka», som trekker et barbarisk metallriff i parallelle kvinter inn i en forrykende finsk polka, med stort hell, og nesten naivt vare «Ra»; aleine med trekkspillet sier Linda Gytri farvel for denne gangen med sin lengselslåt, i håp om at det atter kommer sol og en sommer.