Marit Steinsrud & Stein Villa: Kammersmusikk
- Etnisk Musikklubb/Musikkoperatørene, 2014
- 19 spor, 49 minutter
- Produksjon: Bent Åserud
Omslagsbildet gir løfter om hva denne plata inneholder: Et gløtt inn i kammerset – det musikalske universet – til Marit Steinsrud og Stein Villa. Der spiller langeleik og harpe hovedrollene. Gitar har ei viktig birolle, mens pianotrekkspill, mandolin, fele, strykelyre og sekkepipe følger lengre ned på rollelista. Konseptet er det vesle formatet – «musikk for de små rom». Tilnærminga til stoffet karakteriserer utøverne best sjøl: «Tradisjonelt stoff på vårt vis. Eigen musikk på tradisjonelt vis.»
Det rotekte langeleikspillet til Marit Steinsrud bærer mye av plata, mens Stein Villa stort sett er den som pakker musikken inn harmonisk. Han er blant de aller fremste eksponentene for spill på «norsk harpe» i dag. I tekstheftet gjør han seg betraktninger om hvorfor så få har tatt opp igjen dette instrumentet, særlig med tanke på at det opp gjennom åra har blitt laga hundrevis av slike harper på kurs i regi av Gjøvik spelemannslag. Mangelen på interesse kan i alle fall ikke skyldes Stein Villa og måten han trakterer harpa på.
Sju av melodiene på plata er langeleikslåtter fra Valdres, mens resten hovedsaklig er henta fra bygdene rundt Gjøvik, både etter levende kilder og noteoppskrifter. De egne komposisjonene utgjør om lag en tredjedel av plata. Marit Steinsrud sine langeleikkomposisjoner er fine tilvekster til det øvrige tradisjonsmaterialet for instrumentet, mens Stein Villa sine komposisjoner er akkurat passe annerledes til at de skiller seg ut fra det tradisjonelle materialet, men ikke mer enn at de glir godt inn i helheta og setter et fint personlig stempel på produksjonen.
Duettene dominerer rimeligvis. Tre solonummer, og noen nummer som har fått fyldigere arrangement gjennom pålegg av flere instrumenter, gir kjærkommen variasjon. Fem viser bidrar også til mangfoldet, bl.a. den noe makabre og passelig politisk ukorrekte visa «Troldkjæringa» og en gudbrandsdalsversjon av «Grisen». Disse oppveies av to åndelige viser.
Stein Villa er en allsidig multiinstrumentalist. På denne produksjonen spiller han alle de nevnte instrumentene, i tillegg til å synge. Det åpner for varierte konstellasjoner. Langeleik og gitar er en gjenganger. Forståelig nok, for de klinger riktig så bra sammen.
Her er det vel ikke fritt for at enkelte vil påpeke at denne instrumentkombinasjonen har Sudan Dudan prøvd – med stort hell – for lengst. Men tilnærminga her er annerledes, noe som bl.a. skyldes gitarstilen til Stein Villa. Dessuten har jeg en følelse av at det langeleik- og gitarsamspillet vi får høre her, har fått modne på kammerset lenge før Sudan Dudan var påtenkt. Både «Hamborger etter Hallvard Rudsengen» og Stein Villa sin egen «Dagdrøm» er gode eksempler på hva denne duoen skaper av vellyd med denne kombinasjonen.
Så langt jeg kan skjønne, er Stein Villa den sentrale arrangøren på plata. Ballasten hans fra visebølga på 1970-tallet preger, bevisst eller ubevisst, den musikalske estetikken. Det borger igjen for en viss tilbakeholdenhet med de store effektene, og dette kler uttrykket til produksjonen.
Det nyskapende hos Steinsrud og Villa ligger ikke bare i arrangementene. Også tilnærminga til instrumentkonstruksjon og spilleteknikk bærer preg av det. På harpa har en for eksempel valgt ei «moderne» løsning, ikke ulik den sterkt kunstmusikalsk inspirerte irske og skotske. En tenker harmonisk i tillegg til å spille sjølve melodien og bruker nylonstrenger, til forskjell fra de gamle harpene som hadde metallstrenger. På langeleikene opererer en både med ulike kammertoner og ulike typer «noting», bl.a. leiker med kromatisk bandsetting under andrestrengen. Og en skifter etter alt å dømme mellom to ulikt stemte langeleiker i samme slått. Oppfinnsomt – og en fin måte å variere uttrykket til et instrument som ellers lett kan bli beskyldt for å låte ensformig.
Kammersmusikk pranger ikke, verken gjennom repertoarvalg eller arrangement. Men kanskje er det nettopp den smålåtne, upretensiøse tilnærminga som er den store styrken til denne plata. Sammen med produsent Bent Åserud har i alle fall Steinsrud & Villa lykkes i å holde det både omslagfotoet og platetittelen stilltiende lover: å levere sympatisk og tiltalende «kammersmusikk».
