Den første utgivelsen til Monoswezi, The Village, kom i 2013 og fikk svært gode kritikker i flere store engelske aviser. Det anerkjente verdensmusikkmagasinet Songlines nominerte den dessuten til Songlines Music Awards 2014. Som om ikke det var nok, ble oppfølgeren, Monoswezi Yanga, i april kåra til månedens album på radioprogrammet BBC World on 3.
Medlemmene i Monoswezi kommer fra fire ulike land: Mosambik (Mo), Norge (No), Sverige (Swe) og Zimbabwe (Zi). Med ett medlem bosatt i Afrika og resten i Skandinavia, sier det seg sjøl at denne gruppa øver nokså sjelden. Ei fleksibel og improvisatorisk tilnærming blir derfor en dyd av nødvendighet – som heldigvis gir positivt utslag i form av et åpent og luftig musikalsk uttrykk.
Mbira’en, Shona-folket sin emblematiske versjon av «tommelpianoet» (i mangel av et bedre norsk ord), går som en rød tråd gjennom hele produksjonen. Den trakteres av frontfiguren og det eneste kvinnelige medlemmet, Hope Masike, som med spede, spilledåseaktige toner vever mønstre i det musikalske bakteppet til sin egen stemme. Perkusjonist og gitarist Calu Tsemane leverer også fin sang, mens Putte Johander og Erik Nylander på henholdsvis bass og trommesett driver musikken framover og tydeliggjør harmonikken og det polyrytmiske samspillet. Sist men ikke minst, setter saksofonen til Hallvard Godal sitt preg på gruppa. Med reinskårne fraser og «nordisk» saksofontone blir han et interessant supplement til sangen, men samtidig det elementet i lydbildet som klarest signaliserer at dette i høy grad er fusjon. Det musikalske uttrykket til Monoswezi står vel så mye i gjeld til jazzen som til tradisjonsmusikken i Zimbabwe.
Monoswezi: Monoswezi Yanga
- Riverboat Records, 2015
- 10 spor, 47 minutter
- Produksjon: Monoswezi
Uansett er resultatet behagelig musikk som glir lett inn i øret. Produksjonen vinner også på variasjon i instrumenteringa, som spenner fra mer gjennomsiktige partier med få aktører til fullt band. Til tross for dette, har jeg problemer med å slutte meg til de mest entusiastiske anmelderne: Flere liknende eksperiment med mbira-musikk har vært gjort tidligere, så denne utgivelsen kan neppe kalles banebrytende – all velklangen til tross.
Helt til slutt må jeg komme med en bekjennelse: Hvis det ikke var for at jeg visste at Monoswezi er valgt som artister til Folkelarm 2015 og derfor har et rimelig krav på spalteplass i Folkemusikk, hadde jeg nok spurt meg sjøl om hva en plateanmeldelse av jazzinfluert verdensmusikk har å gjøre i det norske folkemusikkmiljøet sitt fremste organ. Sant nok har liknende utgivelser blitt anmeldt i bladet tidligere, men da har det stort sett dreid seg om produksjoner der fremmedkulturelle tradisjonsmusikkutøvere, bosatt i Norge, har stått i sentrum. Jeg synes terskelen for å kvalifisere seg for anmeldelse i Folkemusikk har blitt lovlig lav, hvis alt en trenger er å ha en nordmann med hvilken som helst genrebakgrunn med på laget. Bladet kan i så fall fort komme til å få det temmelig travelt med å anmelde plater.
I et folkemusikkmiljø som blir mer og mer internasjonalisert, er utvida horisont er vel og bra. Men da må det også være rimelig å kreve en viss balanse når det gjelder dekninga av ulike verdensdeler. Slik det er nå, opplever jeg at utvalget av utenlandske anmeldelser er noe tilfeldig – kanskje styrt av hvilke plateselskap/-artister som sender plater til Folkemusikk-redaksjonen? Samtidig glimrer de utenlandske genrene som opptar mange i det norske folkemusikkmiljøet – slik som svensk, dansk, finsk, irsk, skotsk og amerikansk folkemusikk – som regel med sitt fravær i «Meldt»-sidene på folkemusikk.no.