Morgon og Kveld
- Nationaltheatret, Oslo, 18.3 til 16.12.2015
- Regi: Hildegun Riise
- Skuespiller: Anne Marit Jacobsen
- Komponist og musikalsk ansvarlig: Benedicte Maurseth
- Basert på en roman av Jon Fosse
Jon Fosses roman «Morgon og kveld» fra 2000 er gjort til enkvinnesteater av den durkdrevne Fosse-tolkeren Hildegun Riise. På Nationaltheatrets amfiscene bærer veteran Anne Marit Jacobsen teksten fram. Det er et imponerende stykke skuespillerkunst aleine å gi liv til et helt komprimert romanspenn av en tekst på under halvannen time, dels ved fortelling, dels ved å gå inn i skikkelsene.
Men helt aleine på scenen er Anne Marit Jacobsen langt ifra. Felespiller og komponist Benedicte Maurseth har komponert og framfører musikk til stykket. Hun har jobbet med Fosse-tekster før: Den første utgivelsen hennes besto av musikk hun lagde til Jon Fosse-stykket «Andvake», og hun har også akkompagnert opplesninger Fosse sjøl har gjort.
Bare sjelden spiller Maurseth direkte opp til teksten. Det skjer for eksempel i hovedpersonen Johannes’ fødselsøyeblikk, helt i begynnelsen av stykket, hvor en skjærende dissonans holdes mot en borduntone, vondt som en fødsel er. Men som regel er ikke programmusikk Benedicte Maurseth har lagd, snarere en slags høyttenkning med fela, som komplimenterer og kompletterer stykket. Mer følelse enn maleri, for å si det med Beethoven. Ofte har hun en rolle som et slags ordløst gresk kor, små musikalske kommentarer til den tekstlige handlingen i stykket, et musikalsk kontrapunkt til Anne-Marit Jacobsens spill.
Det er ingen direkte interaksjon mellom Maurseth og Jacobsen, de er tilsynelatende ikke oppmerksomme på hverandres eksistens. Aldri er heller felespilleren framme i lyset, hun holder seg helt eller delvis skjult i de effektfulle trådlyskulissene, og ser heller ikke på oss. Musikeren trekker liten opperksomhet til seg sjøl. Men det gjør musikken, ikke minst dens klanglige skjønnhet.
Benedicte Maurseth er ingen allminnelig felespiller. Den lavstemte hardingfela hennes låter som den er helt spent opp med metallfrie tarmstrenger, og hun bruker en kraftig, konveks bue av barokktype med svart hår. Dette gir tilsammen instrumentet hennes en særegen klang, varm og dyp og stor og rund – overjordisk vakker. Lenger unna stereotyp hardingfeleklang er det knapt mulig å komme. Også spillet går langt utenpå den jevne felespillers, særlig imponerer Maurseth med kreativ bruk av flageoletter. Mot slutten av stykket åpner Maurseth også munnen. Hun synger som hun spiller, klangskjønt og dypt, med naturlig kontroll og autoritet.
Det er få hele komposisjoner vi får, men små fragmenter av mange. Det harmonerer med en fragmentert tekst som er mange steder og i mange skikkelser på en gang, inn og ut av liv og død, drøm og virkelighet.
«Morgon og kveld» er en bortimot perfekt syntese av to kunstformer, og like mye en triumf for Benedicte Maurseths helt uvanlige evner som musiker og komponist som for Anne-Marit Jacobsens strålende skuespillerkunst.