Rosekolla: Vokal folkemusikk fra seterlivet
- Norsk Folkemusikksamling, 2014
- 59 spor, 54 minutter
- Musikalsk utvalg ved Eli Storbekken
Det er ei hyggelig utvikling at flere folkemusikkarkiv begynner å lette på sløret. Gjennom andre plateselskap kommer stadige drypp fra NRKs rikholdig arkiv. Og Norsk folkemusikksamling er så smått i gang, de òg. I motsetning til NRK, har de tatt styringa sjøl: Dette er den tredje utgivelsen fra den kanten.
Som undertittelen sier, inneholder Rosekolla utelukkende vokal folkemusikk. Opptaka er gjort i felten mellom 1952 og 1975 av ulike innsamlere. Det gir produksjonen ei tiltalende nærhet. Utvalget omfatter lokk på ulike dyr – ku, kalv, geit, sau, hest og rein – laling og viser med tilknyting til seterlivet. Dessuten er det tatt med noen eksempler på slåttetralling, bl.a. med den kjente hardingfelespelemannen Olav Moe. – Før bukkehornet hans brant opp sammen med huset, må han ha vært minst like god på det som på fela!
Plata oppviser fascinerende bredde når det gjelder vokale uttrykk. Jeg sier det slik, fordi det er uvisst om alle vil oppleve grynting, «snakkesang», «prrrr-ing» o.l. som musikk. Akkurat det er for så vidt en uinteressant diskusjon, men dette er ikke plata for dem som forventer skjønnsang. For dem som er på jakt etter inspirasjon når det gjelder bredde i stemmebruk derimot, vil denne plata være ei gullgruve.
Eli Storbekken, sjøl utøver og med røtter i ett av de områdene der seterdrifta har stått sterkest, er ansvarlig for musikkutvalget. Det kan umulig ha vært noen lett oppgave, for Norsk folkemusikksamling har rundt 900 kutt med musikk knytta til seterlivet. Perlene kommer på rekke og rad, og alle de gode utøverne er for mange til å nevnes her. Men som med alle slike samleplater, vil det være nærmest uunngåelig at det oppstår uenighet om utvalget. Med tanke på at slike samlinger lett får ei definerende makt, synes jeg det er synd at en unik utøver som Marit Jensen Lillebuen har blitt utelatt – vel vitende om at hun er tilgjengelig på minst én annen utgivelse.
CDen lykkes langt på vei i å gi et godt bilde av den vokale folkemusikken knytta til seterlivet, men det slår meg at om en hadde valgt å kutte ut undertittelen «Vokal folkemusikk…» og inkludert opptak av instrumentene som hører naturlig med i denne sammenhengen – lur, bukkehorn og forskjellige fløyter – ville en fått et atskillig mer variert resultat og dermed et produkt med breiere appell. Og ikke minst ville en ha gitt et sannere bilde av lydlandskapet som en gang fylte norske setergrender. Visene som omhandler seterlivet, bl.a. tittelsporet, virker mindre relevante i så måte.
Til tross for disse forsiktige kritiske invendingene, har dette blitt et spennende dokument over bruksmusikk i sin alminnelighet. Produksjonen vil garantert glede folk som er spesielt interessert i denne delen av vokalmusikken. For langt flere bør den spore til ettertanke: Hva skjer med denne musikken når det ikke er kyr å lokke på lenger?