«Et vanskelig kvinnfolk»
Jeg møtte Anne Pedersdotter for første gang da jeg studerte kulturvitenskap ved Universitetet i Bergen. Professor Nils Gilje foreleste om Norges kanskje mest kjente heks, på bakgrunn av sin bok Heksen og humanisten. Gåsehud! Hvilken dramatikk!
Gilje har analysert diskursen omkring religion, folketro og maktutøvelse i Bergen på 1500-tallet, og forklarer hvordan det var mulig for Annes samtidige å dømme henne som trollkvinne. En av kildene hans er dagboken til Anne Pedersdotter sin ektemann, humanisten og presten Absalon Pederssøn Beyer.
Gilje slår fast at Anne Pedersdotter var et «vanskelig kvinnfolk», ei såkalt kjeftakjerring på godt bergensk, men også et offer for et brutalt og patriarkalsk samfunn. Over 300 mennesker ble henrettet for trolldom på 1500- og 1600-tallet i Norge. Anne Pedersdotter ble brent på Nordnes 7. april 1590.
Falskt, ekte kjærlighetsdrama i fokus
Dramatiker Hans Wiers-Jenssen skrev stykket basert på Annes liv i 1906. Han tok seg store kunstneriske friheter. Mange bergensere kjenner teaterversjonen godt, og «Anne Pedersdotter» ble sist satt opp på DNS i 1990. Men går du på DNS for å få fakta om hva som egentlig skjedde med Anne Pedersdatter før hun ble brent på bålet for 425 år siden, blir du i verste fall lurt.
I 2015-versjonen av Wiers-Jenssens stykke møter vi en ung Anne, spilt av Reny Gaassand Folgerø, giftet bort til en mann gammel nok til å være hennes far. I virkeligheten regner man med at Anne Pedersdotter og Absalon Beyer var jevngamle. Jon Ketil Johnsen Beyer gir forøvrig et sympatisk inntrykk som Absalon Beyer. Anne får også en nådeløst misbilligende svigermor, her strålende formidlet av Rhine Skaanes. Hvis blikk kunne drepe, hadde teater-Anne vært død lenge før hun brant på bålet. I virkeligheten var Absalon Beyer foreldreløs.
Wiers-Jenssen ga også Absalon Beyer en sønn fra et tidligere ekteskap – som Anne blir stormende forelsket i. Forelskelsen blir gjengjeldt. Et falskt, ekte kjærlighetsdrama, som er fokus i stykket – mer enn selve hekseprosessen. Svigersønnen Martin får Annes blod til å bruse, og Pål Rønning overbeviser i rollen. Genuint fortvilet, genuint forelsket, revet mellom forholdet til sin far, sin elskerinne – og ikke minst sin Gud.
Anne Pedersdotter
- Den Nasjonale Scene, Bergen, 21.3 til 9.5.2015
- Rollen som Anne Pedersdotter spilles av Reny Gaasand Folgerø
- Regi: Leif Stinnerbom
- Musikk: Magnus Stinnerbom
- Kapellmester: Daniel Sandén-Warg
Les også:
Runhild Heggem: Hekseprosess til tonane av folkemusikk
Arnfinn Pettersen: En heks og hennes skjebne (anmeldelse av Nils Giljes bok Heksen og humanisten, om Anne Pedersdotter)
De store følelsene uteblir
Historien om hekseprosessene er historien om møtet mellom religion, folketro og overtro. Virkelighetsbildet formidles i de velskrevne dialogene, særlig mellom Absalon og Martin, som begge fremstår som mer moderne tenkere enn resten av presteskapet i Bergen. Vi får et innblikk i overgangen fra katolsk til luthersk tro, i kombinasjon med folkelig overtro. Ingenting var tilfeldig – ulykker, uvær og sykdom hadde en årsak. Man levde på Guds nåde, og Djevelen var alltid like rundt hjørnet. En rykteflom kunne få dødelig utfall for den som ble rammet – ord kunne i sannhet drepe.
Historien om Anne Pedersdotter reiser store spørsmål som er aktuelle også i vår tid. Men teaterstykket maner ikke til de store følelsene. Vi ler av den fulle presten, smiler gjenkjennende av de unge forelskede, og får litt gåsehud når Anne endelig anklages for trolldom og løftes opp på bålet i stykkets siste scene.
I programteksten peker teatersjef Agnete Haaland på hvordan samfunnet fremdeles setter grenser for hva en kvinne kan tillate seg, og viser til æresdrap med brutale metoder – steining, pisking, halshugging og brenning. Dette er rystende realiteter, som ikke får plass i Wiers-Jenssens teaterstykke.
Andre versjoner av historien om Anne Pedersdotter – som operaen av Edvard Fliflet Bræin fra 1971, basert på Wiers-Jenssens stykke – har formidlet prosessen og den historiske mentaliteten mer inngående. Det hadde vært spennende med en moderne versjon som trakk Haaland sine paralleller til religionsutøvelse i andre deler av verden i dag, der særlig kvinner rammes hardest. Hekseprosessene i Europa er fortid, men gir dyster gjenklang i nåtid.
Løftes mesterlig av musikerne
Den svenske regissøren Leif Stinnerbom har gjennom flere år utviklet sitt eget formspråk basert på folkemusikk og folkekultur. I motsetning til selve stykket, er musikken til melodramaet nykomponert, av Leifs sønn Magnus Stinnerbom. Den framføres av noen av Norges fremste folkemusikere. Erlend Viken, Stein Urheim, Jan Kåre Hystad og kapellmester Daniel Sandén-Warg skal ha en stor del av æren for at jeg faktisk lar meg rive med denne aprilkvelden på DNS .
Musikken driver handlingen framover og formidler de følelsene som stykket kanskje ikke gir skuespillerne rom for å uttrykke. Orkesteret sitter på scenen og er kledd i passende kostymer. Skillet mellom musikken og teateret oppheves, og historien om Anne får et uhyre elegant og gjennomført soundtrack gjennom lyden av langeleik, munnharpe, feler og fløyter.
Konklusjonen? Anne Pedersdotter drives fram av dyktig skuespill og velskrevne dialoger, og løftes mesterlig av musikerne. De store følelsene uteblir, men du blir grundig underholdt. Vår mest kjente heks fortjener likevel at du leser deg opp på den sanne og dramatiske historien, 425 år etter at hun brant på bålet i Bergen.