Det starta med inspirasjon fra faren, spellmannen Peder. De to stifta Glåmos spellmannslag i 1950. Da hadde Sven allerede kommet langt som spellmann.
Som åtteåring var han gjetergutt på Klasvollen ved Aursunden. Dette var i 1940, en kald, sur sommer. Da han ble spurt om å påta seg oppgaven igjen året etter, satte han en betingelse: På setra ville han ha med seg ei fele som skulle være hans. Det fikk han. Siden var de to – fela og Sven – omtrent uatskillelige.
Riktignok var han innom orgeltimer i Trondheim og orgelstudier i Oslo før militærtjenesten, men da han hadde fått av seg uniformen, kom Johan Falkberget og stakk en tusenkroning i neven på ham. Han fikk beskjed om at han nå skulle ta med seg fela til Oslo og utvikle seg videre på det instrumentet.
Falkberget hadde fulgt med Sven siden familien Nyhus bodde et års tid på Rugldalen i 1941–42. På juletrefesten der hadde tiåringen hatt sin første opptreden med fela han fikk som gjetergutt sommeren før. Sven spilte til polonese, og ble så nervøs at han kom helt ut av det, og måtte sette seg mens festdeltakerne trallet videre på brurmarsjen han hadde begynt på.
Men nå hadde «Falken» gjort avtale med en fiolinpedagog som Sven fikk timer hos, parallelt med at han tok andre fag på Musikkonservatoriet. Senere ble bratsj det klassiske hovedinstrumentet, og det var som bratsjist han var ansatt i Oslo-Filharmonien i mange år, og gjorde karriere som klassisk musiker. Og Johan Falkberget fikk tilbakebetalt lånet som Sven valgte å betrakte tusenkroningen som.
Men det er folkemusikken, ikke minst fra rørostraktene, som har gjort ham kjent. Han fikk satt i gang folkemusikklinje ved Musikkhøgskolen, og der ble han til slutt professor på fulltid til han gikk av med pensjon for tjueen år siden.
Det er ikke mange kilometerne mellom stedene der han og jeg ble født. Han var 18 år eldre enn jeg, og det falt seg aldri slik at jeg møtte ham før i 1998.
Meldinga om Svens bortgang kom veldig overraskende. Det ble tomt.
Jeg hørte ikke til i folkemusikkmiljøet, men jeg ble tidlig oppmerksom på stemmen hans i radio, i folkemusikkprogrammer han leda – han snakka rørosing, i riksdekkende radio! Slik var han en pioner for vårt dialektområde, der Lars Os og jeg senere har fulgt etter i NRK.
Da jeg så smått begynte i NRK Buskerud/Vestfold som frilanser, og etter hvert ble programleder, skulle vi i hovedsak spille musikk fra de to fylkene. Det var lov å avvike en sjelden gang. Dette var midt på 1980-tallet, da valsen «Bergrosa» kom. Den ble en av mine avviksfavoritter. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet i radiostudio og vinka den i gang. Det var en tekniker som dro opp en spak for å få i gang ei plate den gangen.
Det var som bratsjist han var ansatt i Oslo-Filharmonien i mange år, og gjorde karriere som klassisk musiker.
Tordis og jeg gifta oss i 1998. Vi ville ha dans til et ordentlig orkester med gammeldans på repertoaret. Tordis er halling, Liv Halldis Nyhus, kona til Sven, er halling. Enn om vi spurte Sven Nyhus? Det var nifst å slå nummeret hans – han var «ognòg», som det heter på ålbygg. En som man føler seg underlegen i forhold til.
Han sa ja med en gang. Og spurte meg om det var greit at han kom med SEKSTETTEN sin? Overveldende.
Jeg hadde også planlagt å si ja med en gang.
Tordis forlangte at det skulle skje i Skurdalskyrkja. Det ble planen.
Forresten, kunne Sven gå foran oss innover kirkegolvet og spille en brurmarsj på fela si?
– Ke førr en da?
Jeg nynna en jeg visste hadde vært brukt i Ålen.
– Å, du mene «Bjørnson», sa han, og forutsatte at jeg forsto. Jeg måtte ha repetisjon.
På grannegården i grenda der jeg vokste opp, ble Anders Jørgensen Reitan født i 1826. Han var lærer, stortingsmann, dikter, kirkesanger … og felespellmann. A.J. Reitan arbeidde på Kvikne. Bjørnstjerne Bjørnson var født på Kvikne, og holdt kontakt med bygda også etter at han ble voksen og kjent. Ved ett av disse besøkene ville Bjørnson at Reitan skulle spille for ham. Det var ikke så greit. Fela til Anders, kirkesangeren, var beslaglagt, og lå i lensmannsgården. En kirkens mann fikk ikke lov til å spille på fandens instrument. Reitan søkte om dispensasjon siden det var ønsket til den berømte Bjørnson. Reitan spilte en brurmarsj, og Bjørnson ble så begeistra at han sa «Denne skal komme igjen i en av mine fortellinger!»
Sven spilte «Bjørnson» på fandens instrument innover kirkegolvet. Vi sa ja. Brurvalsen? «Bergrosa», med trøkket fra sekstetten. Tordis og jeg lovet at vi siden skulle danse hver gang vi hørte denne valsen i radio, uansett hvor, når, og antrekk. Det har vi holdt.
I anledning festen for Sven på Riksscenen i Oslo rundt 90-årsdagen i fjor, fikk jeg som journalist for Arbeidets Rett komme tett på ham og familien. Da det formelle programmet var over, spilte flere av gruppene som hadde hylla Sven fra den store scenen, til dans på flere golv i bygningen. Leker som Sven hadde samla, formidla og komponert, naturligvis. Jeg spurte om spellmannen sjøl kunne danse pols.
– Jo … je kan da danse pols, men je har vel aller lengta ned på golvet der je har stått og spelt på scenen, sa han, og kasta et forarget blikk etter en kar som akkurat da bød opp kona Liv Halldis, og forsvant inn i mengden i tre fjerdedels takt.
Forarget blikk …? Bare skøy.
– Je kan itj danse nå lenger no, men je e fornøgd med å sitti og spella, sa han og fortalte at han fremdeles spilte to-tre timer hver dag.
– Det e helt naturlig så lenge fingran e mjuk og huggue e med.
– Har du noen nye opptredener på programmet? spurte jeg.
– Næh, alle tru je ha slutta å spella. Men hvis nåen spør, og det itje e førr langt å rese, så ska je vurdere det!
Les også:
Den store festkvelden for Sven Nyhus – Harald Reitan, 17. juni 2022
Sven Nyhus: Slåttkar – meldt av Bjørn Aksdal, 21. desember 2016
Meldinga om Svens bortgang kom veldig overraskende.
Det ble tomt.
Jeg satt i salen og hørte på den flotte takken for det han hadde gjort og stått for, som han fikk av de mange ensemblene som hadde møtt opp til nittiårsfeiringa i fjor vår. Da alle entra scenen for å spille finalenummeret, viste tellinga at dette var en «hundreogsekstett».
Nakkehårene har knapt lagt seg igjen ennå, etter opplevelsen med over hundre som spilte «Bergrosa».
Takk, Sven.